Tiden frem til nå

Her kommer en liten oppsummering om hvordan tiden som gravid har vært til nå:

Formen har vært utrolig fin, og jeg har sluppet unna store plager som bekkenløsning og spying. Men de 3 første månedene var jeg veldig kvalm. Kvalmen var konstant til stede, men gikk opp og ned i grad av kvalme. Noen ganger var jeg på kanten til å kaste opp, mens andre ganger var jeg mindre kvalm. Jeg kastet aldri opp, men hadde opp til flere ganger tatt veien til doskåla. Når kvalmen ga seg var det veldig rart, og jeg ønsket litt at jeg skulle fortsette å være kvalm sånn at jeg følte at jeg fremdeles var gravid. For i tiden etter dette føltes kroppen helt normal ut, og det syntes ikke noe særlig på magen heller. Men etter disse første månedene med kvalme har formen vært flott! :)

I 17. uke kjente jeg spark for første gang. Ble helt i sjokk og sto en stund helt i ro for å kjenne etter om jeg kjente noe mer, men det gjorde jeg ikke. Da jeg kom hjem fra jobb ringte jeg til mamma for å fortelle dette, men hun trodde ikke noe på det, og i tilegg fikk jeg bare kjeft for ikke å ha spist frokost. Men dagen etter kjente jeg det samme dultet i magen, og har kjent liv hver eneste dag siden.

Dilla på noen spesiell mat har jeg heller ikke fått, og har verken syntes at eksoslukt er den beste lukta i verden eller at småstein er en passende lunsj. Har bare hatt lyst på sunne og ikke minst ufarlige ting, så har funnet ut at kroppen min fikser ting selv.

At formen min har vært så fin har resultert i at jeg er både høyt og lavt, som kanskje har vært til litt fustrasjon for andre, særlig Lasse. Jeg tar jo forbehold og løfter f.eks. ikke så tunge ting. Men ifølge Lasse skal jeg visst bare sitte i ro, og for all del ikke le. For da rister nemlig magen, og dette kan da ikke være noe behagelig for beibien?! Og å sykle fikk jeg ihvertfall ikke lov til da våren kom og jeg skulle ta frem sykkelen igjen. Men dette gikk over etter jeg bare overså han og syklet av sted... (for å forklare at sykling bare er bra var bortkastet energi.)